«Fornorskningspolitikken» som ble ført mot norske minoriteter som samer og kvener, er for barnemat å regne mot det Ukraina har fått oppleve – med forbud mot bøker, undervisning, gudstjenester og direkte forfølgelse. Det skriver tidligere utenriksredaktør og Moskva-korrespondent Kjell Dragnes i en artikkel i Norges Forsvar.

Dragnes tar utgangspunkt i et nytt, men hittil lite omtalt strategidokument fra Kreml, som i byråkratisk og tilsynelatende nøktern form slår fast hvordan Russland ser for seg sin nasjonale politikk frem mot 2036.

Bak høystemte formuleringer om fellesskap, likhet og stabilitet avtegner det seg, ifølge Dragnes, et langt mer brutalt bilde: Systematisk ensretting, forsterket russifisering og undertrykking – både i okkuperte ukrainske områder og overfor minoriteter innenfor Russlands egne grenser.

LANGSIKTIG PLAN
Tidshorisonten er ikke tilfeldig. Strategien strekker seg frem til 2036 – så lenge Vladimir Putin formelt kan forbli ved makten. Den retter seg eksplisitt mot barn og unge, små folkeslag og befolkningen i de okkuperte områdene Krym, Donetsk, Luhansk, Kherson og Zaporizjzja. Målet er entydig: Å gjøre innbyggerne russiske i språk, kultur og identitet – enten de vil eller ikke.

KULTUR SOM VÅPEN
Dragnes beskriver hvordan russifiseringen gjennomføres ved hjelp av utdanning, kulturpolitikk, historieskriving og administrativ tvang – i tillegg til militær makt. Ukrainske bøker er brent, lærere sendt på ideologiske kurs og alternative historiefortellinger fjernet. Språkpolitikken fremstår ikke som et sidespor, men som et hovedvirkemiddel.

Dette legitimeres gjennom velkjente påstander om at Russlands krig handler om å «frigjøre» russisktalende fra påstått diskriminering og «nynazistisk» styre i Kyiv. Ifølge Dragnes er dette ikke bare retorikk rettet mot omverdenen, men styrende doktrine for russisk politikk.

MINORITETER UNDER PRESS
Et sentralt poeng i artikkelen er kontrasten mellom dokumentets forsikringer om like rettigheter for alle russiske statsborgere og realitetene i krigen. Uavhengige tall viser at små folkeslag og perifere regioner som Tyva og Burjatia har hatt uforholdsmessig store tap ved fronten. Dragnes knytter dette til Kremls frykt for etnisk uro – og til begrunnelsen for ytterligere innstramninger.

SPRÅK SOM EKSISTENSSPØRSMÅL
Russifisering er ingen ny politikk. Dragnes trekker linjer tilbake til tsartiden og Sovjetunionen. Men omfanget av dagens forbud mot språk, litteratur og gudstjenester i Ukraina markerer, ifølge ham, et historisk nullpunkt. Sammenlignet med dette fremstår også norsk fornorskningspolitikk som mild – uten at overgrepene mot samer og kvener bagatelliseres.

Artikkelen avsluttes med en historisk parallell til innenriksminister Pjotr Valujev, som i 1863 hevdet at det ukrainske språk ikke eksisterte – og ikke kunne eksistere. Dragnes konstaterer tørt at han tok feil. Det gjør også Putin. Ukrainsk språk, kultur og motstand lever videre – og er nettopp derfor Kreml nå trapper opp kampen mot dem.

—

Foto (NTB): En kvinne poserer med et ukrainsk (venstre) og et russisk pass utenfor kontoret til den russiske føderale migrasjonstjenesten i Simferopol.