Hadde Putin fått bestemme, hadde Norge aldri vært med i NATO i utgangspunktet. Og kanskje ville det vært russiske bombefly som nå øvde over Trondheimsfjorden i stedet for amerikanske. Vi skal være glad for at det ikke er det.

Dette er den kommentar den anerkjente journalisten og Russland-kjenneren Øystein Bogen har til den senere tids diskusjon om hvorvidt besøket av et antall amerikanske bombefly virker provoserende på Russland eller ikke. Mens Russland rasler med sablene beskyldes Norge for provokasjoner.

I denne artikkelen kommenteres debatten om amerikanske bombefly som besøker Ørland.
Vi gir samtidig en oversikt over viktige russiske kapasiteter utenfor vår stuedør, blant disse nye våpen og våpensystemer.

ØKT MED 175 PROSENT
Ifølge Bogen er det ikke Norge som skaper spenning i nord, men Russland. Han begrunner dette med den formidable oppbyggingen av krigsmakt Russland har gjennomgått de senere år. Siden 2000 har Vladimir Putin økt de russiske forsvarsbevilgningene med svimlende 175 prosent.

Dette kommer sjelden frem i media når utvalgte norske forskere stiller opp i nyhetssendinger og prediker at vi må forstå Russlands engstelse når Norge slipper sine allierte for nær innpå seg. Eller når andre aktører står frem i Aftenposten og bedyrer at Russland bare har fredelige hensikter. Eller når demonstranter stiller med plakater utenfor flybasen på Ørland og protesterer fordi vår vintertrening av amerikanske soldater før eller siden vil føre til at Russland slipper en atombombe over Trøndelag.

Er det noen som tror at Russland noengang vil dempe sin såkalte engstelse over norske militære disposisjoner eller samarbeid med sine allierte? Tydeligvis er det noen som tror det. Bare vi viser ettergivenhet overfor våre mektige naboer i nord vil kritikken stilne. Nei, så enkelt er det nok ikke.

BEROLIGENDE FUNKSJON
Bogen tegner et annet bilde, rett og slett fordi bildet er et annet. Han ser at det motsatte er tilfellet, nemlig at Norges deltakelse i Nato, norske operasjoner, trening og samarbeid med de allierte i Nato faktisk har en beroligende funksjon.

På den ene side har Norge liten innflytelse på det maktspillet som foregår mellom stormaktene Kina, Russland og USA. Her er vi på mange måter i klem mellom stormaktene.

På den annen side må man merke seg at Norge både bilateralt og innen rammen av Natoalliansen har en reell mulighet til å påvirke amerikanernes og de alliertes operasjonsmønster i de farvann og i det luftrom som ligger innenfor våre interesseområder. Ikke bare har vi en reell mulighet, vi har selv tatt initiativ til det. I Norfolk, Virginia sitter en norsk flaggkommandør med ansvar for operasjoner og operasjonsplanlegging ved Joint Force Command Norfolk (JFCNF).

Både norske politiske og militære myndigheter har god og tett kontakt med både USA og andre allierte, som har vist at de har respekt for norsk balansegang i nordområdene. Norske bidrag til etterretning og verdifull informasjon og kunnskap om Russland har betydelig innvirkning i kommunikasjon med allierte. Lange diplomatiske tradisjoner med Russland og samarbeid på områder som søk- og redning, fiskerioppsyn og ressurskontroll og setter Norge i en helt spesiell posisjon og bidrar til avspenning.

NORGES VIKTIGE ROLLE
I den forbindelse har vi stor sans for Tormod Heiers argument om at dersom vi skal spille en mer fremtredende rolle innenfor Nato-alliansen og dens operasjoner i nord, så må vi selv ta et større militært ansvar.

Les: Våre alliertes interesse for Arktis er kommet for å bli. Her kan Norge spille en viktig rolle.

Bogen er av en annen oppfatning enn de som ivrer for å dokumentere Russlands fredelige hensikter.

Han viser til Russlands okkupasjon av deler av Georgia og Ukraina og bombingen av sivile i Syria. Han skriver om russiske leiemordere som to ganger har benyttet seg av masseødeleggelsesvåpen for å forsøke å drepe Putins fiender. Han skriver om aggressiv russisk militær fremferd i luften og på sjøen som har ført til nestenulykker og flere av våre naboland rundt Østersjøen som jevnlig opplever at russiske fly og skip krenker deres grenser. Han skriver at norske jagerfly var på vingene 50 ganger i 2020 for å identifisere russiske kampfly som opererte i våre nærområder. Og han skriver at vi hører lite om disse hendelsene i det daglige nyhetsbildet.

Men når fire aldrende, amerikanske bombefly lander på norsk jord for å øve med sine allierte gjennom 80 år, blir det ramaskrik. Når sagt ingen kommentarer om den voldsomme oppbyggingen på den andre siden av grensen til Russland og hva det betyr for fred og sikkehet i Europa og ellers.

Norges Forsvarsforening har foretatt en rask oppsummering av russiske kapasiteter, blant disse nye våpen og våpensystemer:

  • Nordflåten har sin hovedbase i Murmansk Oblast. Opp mot 30 atomubåter har base her, noen nye, noen gamle og i dårlig forfatning.
  • Få kilometer fra grensen finner vi skipsverft som produserer strategiske atomubåter for kjernefysiske ballistiske raketter. Her kommer i tillegg «større og mer synlige» fartøyer, blant disse atomdrevne.
  • Her bygges også en ny klasse større landgangsfartøyer. Det første er levert.
  • På Kola tester de nå ut verdens første atomdrevne undervannsdrone, «Poseidon», også den med kjernevåpen. Den skal kunne settes ut fra en stor atomubåt og krysse omkring på verdenshavene i månedsvis og antas på det nærmeste å være operativ. Putin sier selv at Vesten vil være fullstendig hjelpeløse overfor et slikt våpen.
  • «Burevestnik» er den flyvende tvillingbroren til Poseidon, en atomdreven drone med ubegrenset rekkevidde. Også den er laget for kjernevåpen. I februar 2019 meldte det russiske telegrambyrået TASS om «successfully completed test of Burevestnik». Det antas at et «uhell» førte til radioaktive utslipp ved Severodvinsk i 2019.
  • En serie hypersoniske missiler er i varierende grad operative i Murmansk Oblast. Dette er våpen som regnes som vanskelig å stoppe. Alle kjennetegnes av å kunne bære såvel kjernefysiske som konvensjonelle stridshoder.
  • «Kinzhal» er et hypersonisk mellomdistanse ballistisk missil (mach 5-7) med rekkevidde 1000-2000 km, potensielt med kjernevåpen. Avisen Izvestia melder at våpenet på det nærmeste er operativt. Kinzhal regnes som en «hangarskipdreper».  Våpenet blir utplassert i en skvadron MIG31K, antatt i Olenegorsk på Kola.
  • «Iskander», en nær slektning av Kinzhal, skytes ut fra mobile ramper. Rekkevidden blir mindre, ca. 500 km. Iskander er utplassert på Kola.
  • «Zirkon» er et hypersonisk kryssermissil, sjø til sjø (kan også skytes fra ubåt), land til sjø, luft til sjø og kan også benyttes mot landmål.
  • Også interkontinentale ballistiske raketter er utplassert på Kola.
  • 14 armé (2 brigader) samt marinestyrker ewr stasjonert på Kola.
  • Fly: Et stort antall jagerfly, jagerbombere, rene bombefly og helikoptre i området.
  • Bakke-til-luft forsvar S400 og S300.
  • Marinestyrkene vakte oppsikt da de øvet helt opp til Grense Jakobselv under storøvelsen Zapad 17.
  • I tillegg kommer russiske kapasiteter innen cyber, elektromagnetisk krigføring, hybride operasjoner og desinformasjon.

Samlet representerer dette store russiske styrker i vårt nærområde, noen kilometer fra norskegrensen. De er der, enten vi vil eller ikke. Noe er hypermoderne, noe er relativt gammelt. Russerne vil gjerne gi inntrykk av at de er kommet lenger i utviklingen, men det er ingen tvil om at det jobbes med en rekke svært potente kapasiteter.

Hvorfor er ikke denne styrkeoppbyggingen tema i norske riksmedia?

Foto: «KASAN» er ubåt nummer to i Yasen-klassen, og ble sjøsatt ved Sevmash-verftet i Severodvinsk i mars 2017