Det går for sent med å organisere den norske dronesatsingen. Norge har teknologien og kompetansen, men ansvarsforholdene er uklare, beslutningene tar for lang tid, og Forsvaret mangler fortsatt en samlet plan for hvordan droner og autonome systemer skal anskaffes, utvikles og integreres i styrkestrukturen.

Under Arendalsuka var sjefen for Hæren, generalmajor Lars Lervik, sjefen for Sjøforsvaret, kontreadmiral Oliver Berdal, direktør for Forsvarsmateriell Gro Jære og industrirepresentantene Thomas Klungsøyr fra Griff Aviation og Christian Fekete fra Robot Aviation langt på vei enige om hva som må til.

Forsvaret må prøve ut flere systemer, utdanne operatører og raskere ta dronene i operativ bruk. Forsvarsmateriell må utvikle mer fleksible anskaffelsesformer, mens Forsvaret, FFI og industrien må samarbeide i korte utviklingsløp der erfaringene raskt omsettes i forbedrede løsninger.

Det som var mindre tydelig, var hvem som har ansvaret for å sikre at dette faktisk skjer – og at det skjer raskt nok.

TEKNOLOGIEN LØPER FRA OSS
Droneteknologien utvikles på en helt annen måte enn tradisjonelle militære plattformer. Et kampfly, et marinefartøy eller et pansret kjøretøy kan brukes over flere tiår. En drone eller programvaren som styrer den, kan være teknologisk utdatert etter få år, i enkelte tilfeller etter måneder.

Forsvarets anskaffelsessystem er i stor grad bygget for langsiktige materiellprosjekter med detaljerte krav, omfattende utredninger og store leveranser. Modellen passer dårlig når teknologien endrer seg raskere enn man rekker å fatte beslutninger.

Løsningen er derfor ikke å kjøpe inn et størst mulig antall droner basert på dagens teknologi. Da risikerer vi å fylle lagrene med systemer som er delvis foreldet før de tas i operativ bruk.

Forsvaret må i stedet kunne kjøpe mindre serier, prøve dem under realistiske forhold og raskt anskaffe forbedrede versjoner. Det er forskjellen mellom et avgrenset droneprosjekt og et kontinuerlig droneprogram.

En dronekapasitet omfatter dessuten langt mer enn selve dronen. Sensorer, våpen, programvare, kommunikasjon, elektronisk krigføring, trening og operative konsepter må virke sammen. Systemene må kunne utveksle informasjon med Forsvarets øvrige plattformer og med allierte styrker. Det krever en felles digital arkitektur og standardiserte grensesnitt.

HÆREN HAR GÅTT FORAN
Hæren har tatt initiativ og omdisponert midler til et eget droneprogram. Arbeidet kombinerer kjøp av tilgjengelig teknologi med utviklingssamarbeid mellom Forsvaret, Forsvarsmateriell, FFI og industrien. Forsøkene med dronesvermer viser at forbindelsen mellom operative behov, forskning og teknologisk utvikling kan gjøres kortere.

Men Hæren kan ikke løse oppgaven alene.

Droner og autonome systemer skal brukes i luften, på bakken, på sjøen og under vann. De må integreres med Hærens avdelinger, Sjøforsvarets fartøyer, Luftforsvarets systemer, spesialstyrkene og Forsvarets kommando- og kontrollsystemer.

Det er derfor nødvendig med en koordinerende funksjon for hele Forsvaret. Den må ha myndighet til å prioritere, samle erfaringer, hindre unødvendige parallelle løp og sørge for at beslutninger blir gjennomført.

NYE KONTRAKTER ER AVGJØRENDE
Tradisjonelle innkjøpskontrakter løser ikke behovet. Forsvaret kan ikke bruke flere år på å beskrive et ferdig produkt i detalj og deretter be industrien levere. Det må i større grad beskrive hvilken militær effekt som ønskes, mens løsningene utvikles i løpende samarbeid mellom brukerne, forskningsmiljøene og industrien.

Det forutsetter langsiktige strategiske partnerskap.

Industrien trenger forutsigbarhet for å investere i kompetanse, utvikling og produksjonskapasitet. Forsvaret må kunne prøve løsninger, kreve endringer og anskaffe forbedrede versjoner uten å begynne på en helt ny prosess hver gang.

Norske selskaper kan ikke opprettholde utviklingsmiljøer og produksjonslinjer på grunnlag av mulige fremtidige bestillinger. Skal industrien kunne øke produksjonen raskt i en krise, må kapasiteten bygges, prøves og finansieres i fredstid.

Norge kan heller ikke utvikle alle typer droner alene. Vi har særlige fortrinn innen maritime og undersjøiske systemer, sensorteknologi og løsninger for arktiske forhold. På andre områder må vi kjøpe internasjonalt eller samarbeide med større utenlandske og ukrainske produsenter.

Utfordringen er å skaffe den beste tilgjengelige kapasiteten raskt, samtidig som vi opprettholder nasjonal kompetanse, produksjonsevne og forsyningssikkerhet.

STORTINGET KREVDE ET TAKTSKIFTE
Da Stortinget behandlet den reviderte langtidsplanen i juni, slo utenriks- og forsvarskomiteen fast at det er nødvendig med et taktskifte i måten droner integreres i Forsvaret på.

Regjeringen ble pålagt å sørge for at det allerede i 2026 etableres en egen enhet for å utvikle og gjennomføre et droneprogram. Enheten skal koordinere arbeidet med droner, autonomi og elektronisk krigføring på tvers av forsvarsgrenene. Den skal ikke være en egen forsvarsgren, men sørge for felles retning og fremdrift.

Stortinget krevde også at regjeringen i statsbudsjettet for 2027 legger frem nye kontrakts- og avtalemodeller. De skal legge til rette for langsiktige partnerskap mellom Forsvaret og industrien, kontinuerlig utvikling og rask oppskalering av produksjonen ved øvelser, krise og krig.

Det skal dessuten etableres et finansiert strategisk arbeid gjennom hele planperioden. Det skal konkretisere hvilke dronekapasiteter som skal anskaffes og integreres, og sørge for at droner, autonomi og elektronisk krigføring blir en del av Forsvarets øvelser, trening, doktriner og planlegging.

Stortinget har lagt opp til nærmere 2,9 milliarder kroner til droneprogrammet, med 100 millioner kroner i 2027 og opptrapping fra 2028. Finansieringen kan økes dersom teknologiutviklingen og behovet for fremdrift tilsier det.

REGJERINGENS ANSVAR
Regjeringen skal ikke velge dronetyper, lede utviklingsprosjektene eller organisere militære avdelinger. Dette er oppgaver for Forsvaret og de øvrige etatene i forsvarssektoren, med Forsvarsmateriell som en sentral aktør i anskaffelsene.

Men regjeringen har ansvaret for at systemet virker. Den må sørge for at den koordinerende enheten etableres i 2026, plassere ansvaret tydelig og gi enheten nødvendige fullmakter. Den må gi Forsvaret og Forsvarsmateriell bindende oppdrag, stille tilstrekkelige midler til disposisjon og fastsette kontraktsrammer som åpner for kontinuerlig utvikling og partnerskap med industrien.

Regjeringen må også sette målbare krav til fremdriften: hvilke kapasiteter som skal prioriteres, når de første løsningene skal være operative, hvordan de skal integreres i Forsvaret, og hvordan resultatene skal rapporteres til Stortinget.

Dette er regjeringens ansvar. Den skal ikke utføre arbeidet, men den skal sørge for at noen har myndighet, penger og et klart oppdrag til å gjøre det.

PRØVEN KOMMER I OKTOBER
Stortingets vedtak viser at regjeringens dronestrategi ikke ga klare nok svar på hvem som skulle koordinere satsingen, hvilke kapasiteter som skulle anskaffes, eller hvordan samarbeidet med industrien skulle organiseres.

Når statsbudsjettet legges frem 7. oktober, må regjeringen vise at vedtakene er omsatt i konkrete oppdrag, finansiering, fullmakter og tidsfrister. Det må fremgå hvor den koordinerende myndigheten er plassert, hvordan anskaffelsene skal gjennomføres raskere, og hvordan fremdriften skal måles.

Det holder ikke å gjenta at droner er viktige, eller at erfaringene fra Ukraina skal studeres. Erfaringene er allerede godt kjent, og Forsvaret, Forsvarsmateriell, FFI og industrien synes å være enige om hovedretningen.

Teknologien venter ikke på neste langtidsplan.
—

Foto: Forsvaret