Russland i dag har et stadig mer autoritært styresett, og den russiske befolkning har fått sans for denne samfunnsmodellen, skriver forsker Tor Bukkvoll ved Forsvarets forskningsinstitutt i en artikkel i Dagens Næringsliv.

Den idéhistoriske forklaringen på dette er at autokratiet har lange historiske røtter i Russland, skriver han og viser til en meningsmåling fra september 2014 som bekrefter dette:

Bare 13 % av russerne ønsket “et demokrati av samme type som i de utviklede landene i Europa og Amerika”. Befolkningen aksepterer at de ikke får blande seg inn i hvordan landet styres så lenge den politiske ledelsen tilbyr en rimelig god materiell levestandard. Ved hjelp av svimlende oljepriser har Putin klart nettopp dette i sin presidentperiode.

Med manglende innenlandsk investeringsvilje, lav oljepris og vestlige sanksjoner, er det imidlertid et spørsmål om det blir penger nok både til eliten og befolkningen. Hvis ikke, må eliten enten øke størrelsen på kaken eller begrense sin egen grådighet. Gjør den ikke det, kan vi få sosial uro også i Russland, mener Bukkvoll.

Russland er imidlertid ikke autoritært i dag bare fordi det har vært det før. Like viktig er den politisk-økonomiske forklaringen. Den sier at Russland er autoritært fordi det gjør det mulig for en liten, kleptokratisk elite på toppen å berike seg. I Russland eide de 110 rikeste personene 35 prosent av all formue i 2013, ifølge Credit Suisse. Det plasserer Russland nesten på topp i verden når det gjelder velstandsulikhet.

Eliten vil rimelig nok gjøre alt den kan for at systemet fortsetter. Det gjør den ved å skjule sin egen berikelse fra den samme befolkningen ved pressesensur, ved å svartmale alternative samfunnsmodeller med propaganda og ved å fuske ved valg eller fengsle opposisjonelle, skriver Bukkvoll.

Russlands konfliktfylte forhold til Vesten kan på samme vis forklares på to måter. Historisk har landet mange dårlige erfaringer med Vesten, og idéhistorisk hevder ortodoksien at Russland er et særegent religions- og kulturområde som må skjermes fra Vesten. Samtidig er det liten tvil om at den russiske motstanden mot Vesten like mye skyldes en frykt for at “open access order” skal få innpass i Russland.

Konflikten med Vesten beskrives eksplisitt som en kamp mellom samfunnsmodeller i den nye versjonen av den russiske militærdoktrinen som kom rett før jul. Utad hevder selvfølgelig den
russiske ledelsen at det er et spørsmål om vestlig idéimperialisme, men like sannsynlig er det at ledelsen frykter at “open access order” vil gjøre slutt på den personlige berikelsen.

Russlands historie er selvfølgelig unik for Russland, men det at et lands innbyggere er preget av sin historie er ikke enestående. Hvis alle land med en autoritær fortid var dømt til evig autokrati, ville vi ikke hatt mange demokratier i verden.

Det er derfor ikke først og fremst historien som hindrer “open access order” i Russland, men den materielle egeninteressen til eliten på toppen. Her er Russland, om ikke som alle andre, så ihvertfall som veldig mange andre, avslutter forskeren.