Folkeretten er maktesløs uten reell makt bak seg, advarer professor Janne Haaland Matlary. Hun støtter generalløytnant (p) Arne Bård Dalhaug i at når USA ikke lenger garanterer for den liberale verdensorden, må Europa selv bygge styrke. Uten det, rakner systemet vi er avhengige av.

Dalhaug beskriver i Dagens Næringsliv et dramatisk skifte i verdens maktforhold: Etter andre verdenskrig var USA den ubestridte garantisten for en liberal, regelbasert orden – bygget på folkerett, multilaterale institusjoner og et vestlig verdifellesskap. Nå er situasjonen en annen.

USA handler i økende grad egenrådig, med trusler og ultimatum, og dagens administrasjon vil ikke lenger bære kostnadene ved å forsvare systemet. Uten stormakter som vil håndheve reglene, mister både folkeretten og FN-pakten sin reelle kraft. For små stater som Norge har stormaktenes forpliktelse til disse rammene vært avgjørende. Når USA trekker seg unna, svekkes selve fundamentet.

FRYKTER KOLLAPS
– Den liberale orden, der regler og folkerett erstattet ren maktpolitikk, vil kollapse hvis ikke Europa får nok makt til å fremme og beskytte verdiene, sier Matlary.

Hun minner om at USA etter krigen ønsket en slik orden – og var villig til å garantere for den. I dag bruker landet makt direkte, uten å støtte seg på internasjonale rammeverk. Folkeretten og FN-pakten fungerer kun så lenge stormaktene har interesse av å respektere dem – en interesse små stater alltid har hatt.

Maktbalansen i verden glir raskt bort fra det liberale paradigmet:

– Snart er det bare Europa som ønsker å bevare systemet. Men uten makt til å forsvare det, blir ønsket verdiløst, sier Matlary.

ERKLÆRINGER UTEN TYNGDE
Hun advarer mot å tro at politiske erklæringer i seg selv har betydning:

– Symbolpolitikk, altså rene uttalelser uten militær og strategisk tyngde, har ingen effekt når maktbalansen forskyves. Matlary er av den mening at Europas anerkjennelse av Palestina i seg selv ikke er egnet til å endre noesomhelst: Anerkjennelsen er etter hennes mening for symbolpolitikk å regne, og mest til nytte for egen befolkning, fordi slike markeringer ikke har makt bak seg.

Det finnes krefter i Europa som forstår betydningen av å vise styrke. I Europaparlamentet advarte nylig Hildegard Bentele (CDU/EPP) mot at EU‑politikken reduseres til symbolpolitiske markeringer basert på retorikk og moralsk posisjonering, i stedet for reell maktutøvelse og substans i utenrikspolitikken. I plenum uttalte hun:

– Europa darf sich nicht in feindliche Denkweisen treiben lassen. (Europa må ikke la seg drive inn i fiendtlige tankemønstre).

Bakgrunnen for hennes uttalelse var en debatt om Europas utenrikspolitiske rolle i møte med et mer konfliktfylt verdensbilde. Bentele kritiserte en tendens til å erstatte strategisk handlekraft med moralske markeringer og understreket behovet for at Europa bygger faktisk forhandlings- og maktstyrke.

KRYSTALLKLART
Budskapet fra både Matlary, Dalhaug og Bentele er krystallklart: Den liberale verdensorden kan ikke reddes av gode intensjoner alene. Uten makt bak ordene forvitrer både folkeretten og de verdiene den bygger på. Skal systemet overleve, må Europa selv bli en maktfaktor. 

Matlary viser i denne sammenheng til den amerikanske analytikeren som i 2003 i boken «Of Paradise and Power» skrev at USA utøver maktpolitikk mens Europa tror at makt kan erstattes av jus, av regler. Dette er mulig fordi USA har beskyttet Europa siden 1945. Men når denne beskyttelse forsvinner – altså nå og fremover – vil vi selv måtte sette makt bak det vi sier og mener.

Da må vi forstå – sa den britiske diplomaten Richard Cooper den gangen – at mens vi følger lover og regler her i Europa, må vi bruke jungelens lov når vi opererer i jungelen. Det betyr at vi må kunne true, presse, lure, tenke strategisk, overraske og bruke hard makt. Der er vi enda ikke, og vi hindrer oss selv i å komme dit, det er for ubehagelig.

—

Foto (NTB): Europeiske ledere på møte i Paris