– Vanskelige valg og dilemmaer

Jeg er enig med forsvarsjefen i at de mer grunnleggende utfordringene ikke alene løses innenfor de årlige budsjettene. De løses heller ikke innenfor gjeldende langtidsplan. Vi må derimot i fellesskap se nøye på om vi i enda større grad kan vri ressursene fra lavere til høyere prioritert virksomhet, sa forsvarsminister Ine Eriksen Søreide i sin årlige tale i Oslo Militære Samfund.

Her kan du lese hele forsvarsministerens tale med tittelen «Et forsterket og fornyet forsvar for fremtiden – vanskelige valg og dilemmaer»

Ærede forsamling, kjære forsvarsvenner, mine damer og herrer,

Rett før nyåret kom første bind i en bokutgivelse av de sjeldne – historien om Forsvarsdepartementet.

Her får vi lære mer om departementets tidlige formative periode, om verden slik den artet seg sett fra Norge fra 1814 fram til 1940. Vi blir minnet om at norsk forsvarshistorie er kompleks og sammensatt. At den er breddfull av motsetninger og tidvis dysfunksjonelle løsninger. Sett under ett blir forsvarsplanleggingen omtalt som ønsketenkning. Kun unntaksvis var den mer enn høystemte intensjonserklæringer.

Kunnskap om fortiden gjør oss bedre rustet til å møte fremtiden. Men jeg vil legge til – selve løsningene ligger neppe i fortiden. Morgendagens forsvar krever andre svar enn dem vi ga i går. Det som var riktig i 2012 eller 2013, er ikke nødvendigvis riktig i 2015.

I fjor da jeg sto her, så verden ganske annerledes ut enn den gjør i dag. Russlands militære maktbruk overfor Ukraina lå noen uker foran oss. Det forteller oss hvor brått og uventet sikkerhetsbildet kan endre seg.

Det nye sikkerhetsbildet preget også diskusjonene under ministermøtet i Brussel og sikkerhetskonferansen München rett før helgen. Mine samtaler og inntrykk etter München bekrefter at det arbeidet vi nå gjør i NATO er riktig og nødvendig.

Jeg tror ingen vil bestride at vi ved inngangen til 2015 er omgitt av større sikkerhetspolitisk uro enn på svært lenge. Jeg ser på dette med stort alvor. Det er ekstra alvorlig fordi de brå skiftene vi ser i våre omgivelser forsterker endringsbehovene i vårt eget forsvar.

For det var også fra denne talerstolen jeg i fjor tegnet et bilde som nok brøt med forestillingen om at alt står så bra til i Forsvaret.

I kveld vil jeg, basert på erfaringene og kunnskapen vi har innhentet det siste året, si det enda tydeligere: Forsvaret av i dag lar seg ikke videreføre i neste langtidsperiode. Ambisjonsnivå, struktur og tilgjengelige ressurser er under stort press, og vil komme i ytterligere ubalanse hvis vi ikke gjør tydelige veivalg. Og dette er ikke bare et spørsmål om økonomiske ressurser. Det dreier seg like mye om organisering, om å tilpasse oss ny teknologi og om å få mer forsvar ut av hver krone.

Jeg mener at det på flere områder kreves en kursendring. Det er tøft å si til dere – til en organisasjon som har vært i kontinuerlig omstilling i nesten 15 år. La meg derfor legge til – nettopp fordi vi har svært dyktige ansatte er mye veldig bra. Jeg vil verken svartmale eller skjønnmale. Jeg vil være realistisk. Og i vår tid er endring normaltilstanden – på godt og vondt.

Derfor sier jeg at mitt fremste mål er å motivere til nytenkning og endringsvilje. Denne gangen er det min tur til å berede grunnen for vanskelige valg og harde prioriteringer.

Politikk handler om å ta valg, om å prioritere og å gjennomføre. Det er i spenningen mellom det ønskelige og det mulige våre valg må gjøres. Jeg har understreket behovet for realisme og nøkternhet framfor ønsketenkning. Det vil jeg gjenta i kveld.

Jeg vil løfte fram noen viktige perspektiver og sammenhenger. Jeg vil snakke om situasjonen i vårt eget forsvar og om alvoret i den nye sikkerhetspolitiske situasjonen. Og jeg vil bruke denne anledningen til å drøfte noen dilemmaer vi står overfor i arbeidet med å utvikle et forsterket og fornyet forsvar for fremtiden.

La meg starte med å si noe om hva vi har gjort så langt, hva vi har lært og hvor vi skal.
Mangler, utfordringer og veien videre

I løpet av det siste året har vi gått grundig gjennom Forsvarets driftssituasjon, struktur og bemanning. Det har vært nødvendig og viktig. Vi har sett hva vi får til godt og vi har identifisert mangler, gap og hvor skoen trykker mest.

Denne gjennomgangen bekrefter at viktige deler av vår forsvarsstruktur ikke har den reaksjonsevne og utholdenhet som de store endringene omkring oss krever at vi bør ha.

Kombinasjonen av endringer i omverdenen, utfordringer knyttet til Forsvarets operative evne og stramme økonomiske forutsetninger synligjør et krevende bilde og flere store dilemmaer.

Det skyldes først og fremst at noen viktige forutsetninger for gjeldende planer på vesentlig punkt er endret. Ikke minst gjelder det vår forståelse av varslingstider. Vi har lenge forutsatt at vi vil få tidlig varsel, og store deler av våre styrker er derfor satt opp med lange klartider.

Det holder ikke lenger. I dag er det slik at deler av strukturen, uten at vi gjør endringer, vil miste sin relevans fordi den ikke er i stand til å etablere den nødvendige reaksjonsevnen. Og la meg for ordens skyld legge til: Vi er ikke alene om dette. Alle europeiske land opplever nå den samme utfordringen med å få satt høy reaksjonsevne på et tilstrekkelig volum av styrker.

Vi ser også mangler ved utholdenheten ved viktige deler av Forsvaret. Begrenset kapasitet innenfor logistikk og understøttelse av strukturen gir en begrenset utholdenhet.

Logistikken, og dette har vært en utfordring i flere år, som nå synes stadig bedre, er ikke tilstrekkelig dimensjonert for å sikre evnen til samtidighet i styrkeoppbyggingen, førsteforsvar og mottak av alliert støtte. Vi ser både samtidighetsutfordringer og forsinkelser ved klargjøring av avdelinger og redusert utholdenhet.

Logistikkunderstøttelse krever støtte fra det sivile samfunn. Derfor må vi sikre at totalforsvarsordningen er oppdatert og relevant. Utfordringene rundt oss krever altså ikke bare militære svar. Det nye trusselbildet tester oss på evnen til nasjonalt samspill. Vår evne til å respondere raskt og koordinert på tvers av sektorer vil være avgjørende.

Sivilt-militært samarbeid må derfor forsterkes i alle ledd. Totalforsvarsplanene må ta høyde for vår samlede evne til å forsvare landet når truslene ikke er utelukkende militære, men når de er sammensatte og målet er å ramme kritiske samfunnsfunksjoner for å svekke nasjonens forsvarsevne.

Summen av de funn og sårbarheter vi har funnet og kartlagt, innebærer at vi må innrette Forsvaret annerledes. Vi har behov for et spissere forsvar med høyere beredskap, med evne til rask styrkeoppbygging, med større utholdenhet, og med et sterkere sivil-militært samspill.

Til et slikt forsvar finnes ingen snarveier. Og det finnes heller ikke enkle svar eller løsninger. Det er en krevende og kostbar eksersis. Men la det ikke være noe som helst tvil – det er helt nødvendig.

Regjeringens arbeid vil i hovedsak følge to spor. For det første vil vi fortsette å øke forsvarsbudsjettene. Vi vil prioritere operativ aktivitet og beredskap. Vi har tilleggsfinansiert de internasjonale operasjonene Forsvaret har deltatt i i løpet av 2013 og 2014.

For aktiviteten internasjonalt har vært høy og variert. I tillegg til våre langvarige oppdrag som i Afghanistan, har det vært svært mange oppdrag det ikke var tatt høyde for. Fra RECSYR og transport av kjemiske stridsmidler ut av et krigsherjet Syria, via kommandofartøy i NATOs stående maritime styrker, transport av medisinsk utstyr til ebolabekjempelse i Sierra Leone til betydelige bidrag for å berolige allierte land i øst. Så har vi sørget for tilleggsfinansieringen av kampflyene – et stort, men avgjørende viktig økonomisk løft.

Jeg er enig med forsvarsjefen i at de mer grunnleggende utfordringene ikke alene løses innenfor de årlige budsjettene. De løses heller ikke innenfor gjeldende langtidsplan. Vi må derimot i fellesskap se nøye på om vi i enda større grad kan vri ressursene fra lavere til høyere prioritert virksomhet. Og vi må se på muligheten for å øke bevilgningene mer enn vi allerede gjør. Det er et arbeid vi nå står midt i og som jeg prioriterer høyt.

Det andre sporet regjeringen følger, er å legge grunnlaget for en mer langsiktig kursendring. Kort og godt er det å utvikle et relevant forsvar for fremtiden. Dette har to sider. Den ene er at vi vil fortsette å opprettholde et høyt investeringsnivå. Nye F-35 kampfly og JSM er her avgjørende – det er en kjernekapasitet som ingen motstander vil kunne ignorere. Den andre er å gå løs på de grunnleggende sårbarheter og mangler vi ser. Det er å stake ut en ny retning – en ny langtidsplan for Forsvaret.

I det arbeidet har jeg lagt vekt på åpenhet, offentlighet og engasjement. Jeg har gått bredt ut for å søke råd og innspill. Når jeg gjør dette, så vet jeg samtidig at vi kommer til å bli utfordret. Jeg vet at det vil kunne skape uro og jeg vet at vi helt sikkert kommer til å bli stilt overfor noen svært krevende valg og dilemmaer.

Forsvarssjefens fagmilitære råd vil ha særlig stor betydning. Det er viktig at vi har en forsvarssjef som kommer med tydelige og uavhengige anbefalinger. Forsvarssjefen skal legge fram sitt fagmilitære råd 1. oktober, ett år etter at jeg ga ham oppdraget. I tråd med mitt ønske om åpenhet, var det full åpenhet om oppdragsbrevet, og forsvarssjefen og jeg gjennomførte en felles pressekonferanse.

Jeg ser også fram til rapporten fra den uavhengige ekspertgruppen som skal vurdere Forsvarets forutsetninger for å kunne løse sine mest krevende oppgaver i sikkerhetspolitisk krise og krig. Gruppen offentliggjør sitt arbeid i løpet av våren.

Jeg har gitt Nasjonal sikkerhetsmyndighet i oppdrag om å fremme et sikkerhetsfaglig råd. Vi lever i et stadig mer sårbart samfunn. Det sikkerhetsfaglige rådet skal ikke bare kartlegge dette, men også fremme forslag til hvordan vi beskytter våre verdier gjennom forebyggende tiltak.

Vi har oppnevnt et Vernepliktutvalg som vil gi viktige innspill til hvordan vi kan ta denne samfunnskontrakten inn i en ny tid.

Og til sist, har jeg bedt om råd fra eksterne konsulenter for å se hvordan vi kan bruke ressursene våre enda smartere – om vi kan nyttiggjøre oss enda bedre av 43 milliarder for å skape økt operativ evne.

I sum vil dette gi oss, regjeringen og deretter Stortinget, et solid grunnlag for politiske prioriteringer og vedtak.

Jeg forventer meg debatt. La meg si det annerledes – jeg ønsker meg debatt. Ingen er tjent med at forsvarspolitikken utelukkende diskuteres i lukkede kretser. Forsvaret av Norge er ingen særinteresse, men angår oss alle. Vi betaler sammen på den forsikringspremien det er å holde seg med et forsvar.

Derfor er jeg opptatt av at vi lykkes med å løfte forsvarsdebatten og -interessen, i hele samfunnet. Jeg mener det er på høy tid med et bredt offentlig ordskifte om vår evne til å forsvare landet og våre interesser. Her trenger jeg hjelp av dere – fortsett å engasjere dere.

Vi lar oss ofte engasjere mest av spørsmål som lokalisering. Det er forståelig, vi er alle oss selv nærmest. Jeg er likevel redd for at denne diskusjonen for ofte skygger for de bakenforliggende problemene – og for løsningene.

Tiden er inne for å løfte blikket og se utover partipolitikkens grenser. Det er enklere sagt enn gjort. Etter åtte år i opposisjon vet jeg en god del om dette. De kortsiktige politiske seirene står ofte veldig høyt i kurs. I et større perspektiv gir dette derimot ingen vinnere. Og kanskje minst av alt tjener det Forsvaret som trenger langsiktige og forutsigbare rammer.

Med det alvoret vi er omgitt av, er det ikke tid å diskutere tapere eller vinnere, eller hva som oppleves som «rettferdig» fordeling – geografisk eller organisatorisk. Det er heller ikke tid for å diskutere gårsdagens beslutninger eller legge opp til politiske omkamper.

De utfordringene vi står overfor i dag treffer derfor ikke bare denne regjeringen. Også fremtidige regjeringer må håndtere dette – uavhengig av partifarge. Jeg mener enhver ansvarlig regjering uansett parti må ta disse utfordringene på alvor. Vi må sammen finne fram til hvordan vi sammen kan bygge et relevant forsvar. Det er det vi vil bli målt på. Det er her vi må legge all vår prestisje.

Jeg vil bruke mye av tiden framover til å se etter nye løsninger. Vi må tørre å spørre oss selv om de løsningene vi har valgt, gir oss det Forsvaret vi trenger i fremtiden. Og vi må unngå å låse oss til én måte å tenke på.

Det forutsetter at vi erkjenner at det er noen sider ved dagens situasjon som er annerledes enn for få år siden. Det gjelder våre sikkerhetspolitiske omgivelser og det gjelder Forsvarets økonomiske rammebetingelser. La meg i tur og orden si mer om dette.
Våre sikkerhetspolitiske omgivelser

2014 har, som Jens Stoltenberg sa, vært et svart år for sikkerheten i Europa. Vi er vitne til betydelige forskyvninger i de sikkerhetspolitiske forutsetningene vi har lagt til grunn siden avslutningen av den kalde krigen.

Summen av utfordringer internasjonalt er større enn på svært lenge. Spennvidden er stor og truslene mot vår sikkerhet flere. Vi må styrke vår evne til å håndtere det uforutsette. Vi må sikre oss mot truslene enten det dreier seg om konvensjonelle eller asymmetriske utfordringer, hybrid krigføring, cybertrusler, eller fremveksten av ekstremisme og terrorisme.

Den russiske aggresjonen mot Ukraina, anneksjonen av Krim og den aktive og pågående destabiliseringen av områdene i øst er et sannhetens øyeblikk i europeisk sikkerhetstenkning. Dette er omveltende for hvordan vi kan tillate oss å tenke rundt europeisk sikkerhet og forsvar.

Grunnleggende internasjonale kjøreregler er brutt. Folkeretten er grunnmuren Europa har bygget opp etter dyrekjøpte erfaringer i to verdenskriger. Når den brytes, senkes terskelen for bruk av militær makt. Ukrainas innbyggere er de som i dag betaler den høyeste prisen.

Vi har i dag å gjøre med et annet Russland. Internasjonalt samarbeid er erstattet av økt spenning. Sett fra Moskva er militær opprustning og aggresjon svaret på de utfordringene de ser rundt seg. Det etterlater ingen tvil om at tyngdepunktet i russisk sikkerhetspolitikk igjen handler om interessesfærer og rå maktpolitikk.

I 2014 var Russlands militære aktivitet på et nivå vi ikke har sett siden sovjettiden. Vi ser en helt annen bredde og kvalitet. Øving, trening og militær modernisering er i seg selv ikke problematisk eller illegitimt. Det gjør alle land som ønsker å utvikle et relevant og stridsdyktig forsvar.

Noe helt annet er det når et land velger å ignorere internasjonale avtaler og regler. Da reduseres sikkerheten. Jevnlige tokt med tunge strategiske bombefly over Østersjøen og til dels aggressive flyvninger med krenkelser av andre lands luftrom føyer seg inn i dette bildet. Det kan ikke leses som noe annet enn en styrkedemonstrasjon fra russisk side.

Sett fra Norge er bildet noe mer sammensatt. Der naboland og nære allierte opplever territorielle krenkelser og økt aktivitet, ser vi et mer gjenkjennelig mønster. Antallet identifiseringer av fly var på samme nivå i 2014 som i 2013 i våre nærområder, mens det i Østesjøområdet var en tredobling av den russiske flyaktiviteten. Men vi ser også hvordan russiske flyvinger, seilaser, øvelser og testaktivitet i nordområdene preges av stadig høyere kvalitet og kompleksitet. Nordområdene er ikke blitt et mindre viktig militærstrategisk område for Russland.

Nytt og oppgradert materiell, etablering av nye avdelinger, mer komplekse operasjonsmønstre og opprettelse av Den arktiske kommandoen på russisk side, gjør det viktig at vi fortsetter å følge utviklingen framover svært nøye. Vi må også ta høyde for at konflikter som oppstår andre steder kan forplante seg i vår retning. Økt årvåkenhet og tilstedeværelse er ett av svarene på dette.

Vi må samtidig ta hånd om de viktige oppgavene Norge og Russland møter sammen i nord. Vi deler en grense der det viktige folk-folk samarbeidet kan videreutvikles. Og vi deler ønsket om trygghet og stabilitet i nordområdene.

Fasthet og forutsigbarhet har alltid tjent våre interesser i nord. Det er uendret. Uendret er også vårt sikkerhetspolitiske ankerfeste i NATO.

Jeg mener at betydningen av Alliansen er større enn på lang tid. Vi må aldri glemme at NATO er en politisk allianse, tuftet på et verdifellesskap over Atlanterhavet. Derfor må vi slå ring om NATOs politiske troverdighet. Det gjør vi gjennom å sikre Alliansens militære troverdighet. Disse elementene går hånd i hånd.

Essensen av toppmøtet i Wales var nettopp dette. Det var likevel mye mer; det ga en klar marsjordre om å igangsette en styrking av NATO. Dette dreier seg om beslutninger som har som mål å forsterke NATOs kjernefunksjoner, om å styrke evnen til planlegging og gjennomføring av kollektive forsvarsoperasjoner, og om å skjerpe beredskap og reaksjonstid.

Løfter vi blikket tror jeg summen av de endringene som nå gjøres i NATO, vil gi oss et NATO «før og etter Wales». Husk at vi kommer fra en tid hvor mange forbinder NATO-styrker og norske soldater med ørkenuniform og operasjoner langt utenfor Europa. Dere og jeg vet at bildet er mye mer sammensatt.

Vi ser nå konturene av noe nytt. Vi må basere oss på at større deler av Forsvarets virksomhet vil handle om beskyttelse av Alliansens territorium.

Det utfordrer oss. Telemark bataljons opphold i Latvia i fjor høst var noe mer enn bare å sende et kompani for å øve. Det er tale om en konseptuell endring som påvirker hele Forsvaret. I de gjeldende planene våre har vi ikke lagt opp til det vi i dag kaller beroligelsesoperasjoner.

Avskrekking og beroligelse er noe annet enn å delta i kamphandlinger i Afghanistan. Det å øve på NATOs planverk for kollektivt forsvar, er ulikt det å drive opplæring av afghanske sikkerhetsstyrker. I den nye sikkerhetspolitiske situasjonen må Forsvaret være innstilt på å gjøre begge deler. Vi trenger en forsvarsstruktur med operasjonskonsepter for å løse ulike typer oppdrag både hjemme og ute.

Jobben vi har tatt på oss i Afghanistan skal vi fullføre sammen med våre allierte. Og vi skal også bruke tiden framover til å trekke grundige lærdommer for fremtiden. Jeg har store forventninger til det arbeidet Afghanistan-utvalget skal gjøre.

Underveis må vi våge å se oss selv i speilet. Hva gjør en slik langvarig internasjonal innsats med Forsvaret? Hvordan påvirker det innretning, tenkning og ikke minst rekruttering?

Jeg mener innsatsen i Afghanistan har gitt Forsvaret og våre allierte mye viktig erfaring. Tre lærdommer stikker seg umiddelbart ut;

Én; landmakten kan i dag på en helt annen måte enn tidligere gå sømløst inn i en alliert operasjon. Denne evnen til samvirke må vi ta vare på og utvikle videre, fordi den er minst like viktig på alliert territorium.

To; Forsvarets omstilling og modernisering har fått vesentlig drahjelp. Menneskene er en del av dette. Vi har en generasjon av soldater og offiserer med lang erfaring fra både planlegging og gjennomføring av krevende operasjoner under tøffe forhold.

Tre; det viktige og varige løftet for våre veteraner. Jeg kan knapt huske en sak med så bred tverrpolitisk enighet. Det gjør at jeg er optimistisk med tanke på arbeidet videre, selv om mye fortsatt gjenstår. I regjeringens nye handlingsplan legges det opp til en bred tilnærming for særlig å sikre at veteranene gis god oppfølgingen i møte med sivile etater og institusjoner.

Vi må ta vare på alt dette. Og vi må forberede oss på det nye sikkerhetsbildet. For oss og for våre allierte, innebærer det en stor dreining av både planverk og hvordan vi øver og trener. «Forsterkninger er vår sikkerhet». Siden 1970-tallet har dette vært et mantra i norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk. Men har vi egentlig tenkt grundig gjennom dette de siste 15-20 årene? Har vi øvd nok på dette?

Norge vil fortsatt føre en aktiv invitasjons- og vertskapspolitikk. Og vi vil delta enda mer i relevante øvings- og treningsaktiviteter i andre deler av alliansen for å styrke det kollektive forsvaret.

Til høsten deltar mer enn 25 000 soldater fra hele Alliansen på den iberiske halvøy i den første nye typen storskala-øvelser. Her øves samvirke, beredskap og reaksjonsevne. Her demonstreres avskrekking og forsvar av allianseområdet. Norge vil ha et substansielt bidrag til denne øvelsen.

Neste gang er i 2018. Som noen av dere kanskje så kunne NATOs generalsekretær og jeg i forrige uke annonsere at Norge påtar seg oppgaven med å være vertskap for høyprofiløvelsen. Det er jeg veldig glad for. Geografisk balanse er viktig. Vi må forstå utfordringene sett fra alle deler av Alliansen. Her har de nordlige delene av Alliansen en vesentlig plass. Og øvingsscenariet for 2018-øvelsen vil være kollektivt forsvar. 2015-øvelsen fokuserer på krisehåndtering.

I dagens sikkerhetspolitiske situasjon trenger vi styrker som kan stille på kortere varsel. Når Norge sammen med Tyskland og Nederland skal teste og utforme en ny hurtig-reaksjonsstyrke, handler det nettopp om skjerpet beredskap og reaksjonstid. Det er bra for vårt hjemlige forsvar og det er viktig for Alliansen. Og det er viktig for Norge å ta ansvar for å gjennomføre vedtakene fra toppmøtet.

De tiltak vi gjør i NATO handler om å stå bedre rustet til å håndtere utfordringer fra flere hold. En mer spent og usikker tid i Europa forsterkes av utviklingen i Midtøsten. Også her har det strategiske bildet har endret seg raskt.

Vi må møte denne utviklingen på flere plan. Økt beredskap her hjemme er ett. Bekjempelse av radikalisering et annet. Militær støtte til kapasitetsbygging i Irak et tredje. Regjeringen har besluttet å bidra med om lag 120 norske soldater. Sammen med partnere og allierte er målet å gjøre irakiske sikkerhetsstyrker bedre rustet til å håndtere trusselen fra ISIL.

Jeg er glad for at vi har evnet å svare på endringene rundt oss og at vi stiller opp når det trengs. Dette kommer ikke av seg selv. Det vet vårt personell som er på vakt her hjemme og ute. Det er personellet som har tatt belastninger og gjort det mulig for Norge å ta sitt ansvar i internasjonale operasjoner. Og det er personellet som vokter grensen, som passer på våre farvann og som overvåker vårt luftrom.

Høyere aktivitet koster. Det merkes i den daglige driften av Forsvaret. En endret og mer alvorlig sikkerhetssituasjon kommer kort og godt med en annen prislapp.

Norge er ikke alene om å ha disse utfordringene i Alliansen. Endringene i NATO skaper hodebry for både økonomer og styrkeprodusenter. Europas økonomiske nedgang treffer dessuten forsvarsområdet ekstra hardt. Og den fortsetter å utfordre samholdet i Europa.

Den økonomiske krisen er langt fra over. 21 av 28 NATO-allierte brukte mindre penger på forsvar i 2014 enn de gjorde i 2008. Mens utfordringene rundt oss øker, har budsjettene sunket ytterligere.

Vi ser mer polariserte samfunn. Fremveksten av radikale protestbevegelser og anti-establishmentpartier er et tegn på at oppslutningen om demokratiske institusjoner står i fare for å svekkes.

Nasjonalisme kan ta form både i tradisjonell forstand med økt fremmedfiendtlighet. Og det kan lede til økt renasjonalisering av sikkerhets- og forsvarspolitikken. I så fall risikerer vi en forvitring av det europeiske sikkerhetsfellesskapet.

EU og NATO har vært og er uvurderlige for å inkludere Sør- og Øst-Europa i dette fellesskapet. NATOs stabiliserende betydning på det sikkerhetspolitiske området kan neppe overvurderes. Økonomisk og politisk integrasjon gjennom EU har bidratt til å styrke både det europeiske sikkerhetsfellesskapet og samholdet som er nødvendig i en forsvarsallianse.

Norge er et av få europeiske land som har opprettholdt stabile forsvarsbevilgninger gjennom disse årene. Dette har gjort at vår relative posisjon i NATO neppe har vært sterkere noen gang. Det betyr samtidig at vi må betale en større del av regningen for vår egen sikkerhet. Det bringer meg over på et annet viktig område – Forsvarets økonomiske rammebetingelser.
Forsvarets økonomiske rammebetingelser

Gitt Forsvarets situasjon og det nye sikkerhetspolitiske landskapet, bør vi styrke budsjettene enda mer enn vi allerede gjør?

Enhver regjering må avstemme sin politikk mot den økonomiske virkeligheten. Det gjelder å finne et balansepunkt mellom det som er ønskelig og det som er mulig.

Jeg tar ikke mål av meg å forfatte andre bind av Forsvarsdepartementets historie. Jeg synes likevel jeg kan tillate meg å gi et røft historisk perspektiv på norsk forsvarsøkonomi. Ofte kan historien kaste klarere lys over dagens situasjon og endrede forutsetninger.

Vi vet hvordan vi bygget opp vårt forsvar på 1950- og 60-tallet. Vi var en mottaker av sikkerhet i en periode da USA hadde et særlig strategisk blikk på nordflanken og på sjøstridskreftene. Husk på flåteplanen av 1960! Det var tiden da de fleste fartøy var bemannet til enhver tid. Det samme gjaldt kystfortene i nord – med beredskapstider på 30 minutter.

På 1970- og 80 tallet fikk vi også mye drahjelp utenfra. Vi vil huske denne tiden for NATOs store infrastrukturprosjekter. Gjennom utstrakt bruk av fellesfinansiering, kunne vi bygge store militære anlegg, flystasjoner og fort.

På 1980-tallet økte igjen USA sine forsvarsbevilgninger, noe som kom Europa og Norge til gode. Vi la ned betydelig med forsvarspenger selv. Likevel var vi på mange områder også i denne fasen prisgitt støtte utenfra.

Så kom Murens fall. Vi gjennomførte i likhet med andre allierte omstillingen fra et mobiliseringsforsvar til et innsatsforsvar. Vi tok ut den såkalte fredsdividenden. Store midler ble frigjort gjennom å redusere strukturen og avhende eiendom.

Et omfattende internt effektiviseringsarbeid muliggjorde en bred modernisering av Forsvaret. Hvis vi lykkes med gjenstående del av planen, har Forsvaret fra 2002 til 2016 kunnet omprioritere akkumulert om lag 60 milliarder kroner fra lavere til høyere prioriterte områder.

Dette har gjort det mulig å finansiere moderniseringen av Forsvaret i en periode med nærmest flat budsjettutvikling. Utilsiktet kanskje, men like fullt, så tillot vi oss i denne perioden å nedprioritere beredskapslagrene våre og evnen til styrkeoppbygging av hele strukturen.

Og vi gjorde noe annet som er helt vesentlig: Vi aksepterte et redusert operativt nivå for å dekke noen av utgiftene ved nyinvesteringer. Våre fem nye fregatter fulgte en slik logikk. Det var ikke nødvendigvis ufornuftig i en situasjon da utviklingen rundt oss tilsa at dette var mulig.

Framme ved vår egen tid er utgangspunktet et ganske annet. Den sikkerhetspolitiske situasjonen gir ikke rom for redusert operativ aktivitet. Vi ser derimot økte krav og forventninger til mer beredskap over hele krisespekteret, inkludert støtte til det sivile samfunn. Vi ser at vi må fylle beredskapslagrene våre, ikke tømme dem.

Vi skal også investere i kampfly som samlet sett koster mer enn det vi så langt har tatt ut gjennom effektivisering og omprioriteringer. USA er lokomotivet innenfor F-35 partnerskapet – det er likevel svært lite som tyder på at en ny «Marshallhjelp» er på trappene.

Tvert i mot er det et sterkt innenrikspolitisk press i USA for å redusere egne forsvarsutgifter. Det treffer også oss. Europa må bære en større del av kostnadene for egen sikkerhet.

Det ble vi også minnet om under forsvarsministermøtet i NATO forrige uke. Målsettingen om å stoppe nedgangen i forsvarsbudsjettene og å arbeide for at minimum 2 % av BNP skal benyttes til forsvar, er krevende for de fleste av våre allierte.

Vi har også et stykke å gå før vi når 2 % målet. Jeg vil ikke legge skjul på at dette vil bli meget krevende. Jeg vil likevel si at 2 % målet er langt fra det eneste målet på operativ evne. Vilje til å investere i fremtidige kapasiteter, og til tørre å omstille Forsvaret er like viktige. Jeg vil også legge til omfanget av øvelser og hvordan vi øver og trener. Jeg glad for at vi som et av få land møter målet om å bruke mer enn 20 % av budsjettet på investeringer, at vi fortsetter moderniseringen og at vi investerer i økt øving og trening.

Det er utfordrende å skjerme tunge investeringer. Selv om nye kampfly er besluttet, vil jeg minne om at det er denne regjeringen som innenfor sine budsjetter skal finne rom for reelle budsjettøkninger i mangemilliardklassen. Flyene er altså forhåndsbestilt, men langt fra forhåndsbetalt.

De kronene må vi kjempe for i konkurranse med mange andre viktige samfunnsområder. Og tilsvarende må vi fortsatt finne rom for vår del av investeringen, som forutsatt, innenfor forsvarsbudsjettene. Jeg kan love at det ikke kommer av seg selv. Det er beinharde prioriteringer.

Vi må sørge for at de operative enhetene er tilstrekkelig bemannet. Og vi må fortsette å fornye og investere i nytt materiell. Vi må samtidig planlegge for de store materiellanskaffelsene 15-20 år fram i tid.

Slik vi nå gjør med Hæren, som gjennomgår en omfattende modernisering med innfasing av nye stormpanservogner, CV-90. Dette et vesentlig kapasitetsløft der bare investeringen er omkring 10 milliarder kroner.

Nye ubåter er annen helt vesentlig anskaffelse. I likhet med kampfly utgjør de en forskjell for Forsvarets totale evne – de sikrer troverdigheten til den fremtidige krigsforebyggende terskelen. Derfor er jeg glad for at regjeringen nylig fattet et prinsippvedtak om en nyanskaffelse fremfor levetidsforlengelse.

Samtidig er en ubåtanskaffelse også et godt eksempel på hvilke økonomiske utfordringer vi står overfor. Vi kan ikke lenger finansiere denne typen anskaffelser kun ved å redusere volumet eller gjennom effektivisering. Hvis vi ønsker ubåter må vi skape rom til det, og vi vet det vil kunne innebære å prioritere noe ned.

Behovet for ubåter, fly og tungt hærmateriell er enkelt å forstå, og det er lett å samle støtte om anskaffelsene. Det samme gjelder de tunge kampsystemene til øvrige forsvarsgrener. Andre vesentlige deler av vår forsvarsstruktur har færre støttespillere. Jeg tenker da på de systemene som skal gi oss situasjonsforståelse og evne til koordinert innsats.

Vi ser behovet for å styrke denne evnen i årene som kommer, med særlig vekt på overvåkning av våre enorme maritime områder og luftrommet. Dette er felleskapasiteter vi trenger å diskutere nøye, i fagmilitært råd og dernest innenfor rammen av langtidsplanen.

Forsvaret er en type virksomhet som må holde tritt med utviklingen. For å være relevant må vi stadig forbedre ytelsen til de militære innsatsmidlene. Derfor ser vi en teknologisk fordyrelse i vår sektor som er høyere enn ellers i samfunnet.

Det vi kan slå fast er det ikke vil bli billigere å anskaffe og drifte et høyteknologisk forsvar. Vi kan med en viss sikkerhet i dag anslå at F-35 blir nesten 400 millioner dyrere å fly hvert år enn F-16. Andre nye plattformer som NH90 og CV90 følger en tilsvarende logikk. Vi får en helt annen og ny kapasitet, en helt annet bredde, men altså til en helt annen pris.

Igjen ser dere konturene av diskusjonene vi skal ha i året som kommer. Og behovet for å fatte noen strategiske og tøffe beslutninger.

Vi skal fortsette å gjøre en grundig jobb internt for å være trygg på at vi bruker ressursene riktig. Igjen må vi stille oss spørsmålet – har vi mer å gå på? Kan vi gjøre ting annerledes? Gjør vi de riktige tingene – gjør vi tingene riktig?

Jeg er i den sammenheng ikke redd for å søke råd hos eksterne konsulenter. Jeg har derfor bedt McKinsey vurdere effektiviseringspotensial innenfor utvalgte funksjoner i sektoren.

Hensikten er å bringe klarhet i om vår organisering og våre løsninger innenfor stab, støtte og ikke minst forvaltningsvirksomhet er hensiktsmessig. Og la meg understreke: Vi rører ikke ved den operative evnen. Vi gjør dette, tvert i mot, for å øke den operative evnen.

I dag kjøper vi eksempelvis både kontorstoler og terminalbriller enkeltvis og med stor prisvariasjon. Ved å ikke bruke rammeavtaler og faste standarder betaler Forsvaret sannsynligvis mer enn nødvendig. Dette er penger jeg gjerne heller skulle brukt på mer ammunisjon og flere øvingsdøgn.

De valgte løsningene skal være våre egne. Eierskapet må være i organisasjonen for å gi effekt. Rapporten jeg etter hvert mottar vil derfor gjøres tilgjengelig for alle parallelt med departementets eget arbeid.

For meg dreier dette seg først og fremst om at vi som jobber i denne sektoren finner smartere og bedre måter å gjøre tingene på – der dette er hensiktsmessig og mulig – og at vi i fellesskap skaper entusiasme for dette. Uten at jeg skal gå sentralbanksjefen i næringen – han taler som kjent først på torsdag – vil jeg likevel peke at vi gjør dette i en situasjon der stadig flere snakker om svekkede utsikter for norsk økonomi. Og det er også i en tid der det snakkes om behovet for å satse på kompetanse og utdanning.

La meg derfor avslutningsvis dele noen refleksjoner rundt akkurat det siste.
Kompetanse, personell og verneplikten

Nesten 60 % av Forsvarets årlige driftsutgifter er personellrelatert. Det illustrerer hvordan personellet er selve kjernen i Forsvaret, men betyr samtidig at vi løpende må vurdere hvordan vi utdanner og rekrutterer. Målet må hele tiden være økt tilgjengelighet og relevans – økt operativ evne. Dette har flere sider.

Militær kompetanse og operativ erfaring er behov som alltid vil være der. Gode militære ledere, dyktige soldater som kan sitt håndverk, som brenner for det de gjør – det er det som skaper stridsevne. Derfor må vi også påse at de med militær kompetanse brukes til det de kan best og er utdannet til – altså militærfaglige oppgaver.

Vi snakker om kompetanse innenfor planlegging, ledelse og gjennomføring av militære operasjoner. Og vi snakker ikke minst om den yrkeskodeks som er avgjørende for den militære profesjonen.

Forsvaret – som først og fremst skal produsere operativ evne – må finne en riktig balanse mellom offiserer i stabsfunksjoner og de som er i operative stillinger. Dette handler grunnleggende sett om hvordan vi bemanner og organiserer Forsvaret. Det handler om hvordan vi prioriterer de militære personellressursene i et forsvar der den operative strukturen har behov for styrket bemanning.

Rask teknologiutvikling og endringstakt er kommet for å bli. Det fordrer et tilpasningsdyktig forsvar – og det krever mer satsing på spesialisert kompetanse, erfaring og kontinuitet. Trenden i Forsvaret til nå har vært motsatt – manglende spesialisering og for lav ståtid i operative tjenestestillinger.

En grenader skifter stilling i gjennomsnitt hver 14. måned. Vi vet at det koster 1,7 millioner kroner å utdanne en skytter på stormpanservogn CV-90 – bare i ammunisjon. Stadig flere stillinger for vervet personell er så spesialiserte og kostnadskrevende at vi må ha ordninger som gjør det mulig for personellet å bli en spesialist over lengre tid i sin stilling.

Vi må derfor skape en ordning som gir mulighet for å ha en karriere innenfor sitt spesialfelt. På denne måten ivaretas både den enkeltes og Forsvarets behov.

Arbeidet som er gjort for å forberede etableringen av en ny personell- og befalsordning, er et svar på dette. Vi vil foreslå å innføre et spesialistkorps i Forsvaret. Målet er å styrke kontinuiteten, kompetansen og den operative evnen. Reduserte kostnader forbundet med stadig å produsere ny kompetanse som blir værende for kort tid i stillingen, vil være en kjærkommen tilleggseffekt.

Å etablere et spesialistkorps vil også øke ansvaret som hviler på den enkelte offiser. Kvalitet og innhold i offisersutdanningen blir derfor enda viktigere. Tradisjonelt er Forsvarets kultur i stor grad knyttet til offiserenes rolle og anerkjennelse av breddekompetanse.

Det blir derfor viktig å skape anerkjennelse også for spesialistkorpsets rolle og forståelse for hvordan offiserer, befal, grenaderer og matroser skal utfylle hverandre. En kultur som bygger på gjensidig respekt og forståelse vil være en forutsetning for at et spesialistkorps skal fungere godt.

Vi må også se nøye på hvordan vi selv driver vår kompetansebygging. Er dagens løsning den mest hensiktsmessige eller kan andre modeller være bedre? Dette er også en del av forsvarssjefens oppgaver å vurdere i fagmilitært råd.

Jeg tror fremtidens utdanning i økende grad må finne sted i et tettere samspill med sivile utdanningsinstitusjoner og her har vi kommet et godt stykke på vei allerede. Utdanning i Norge er i hovedsak gratis og utdanningsnivået i befolkningen er høyt. Forsvaret må også kunne utnytte denne kompetansen.

Vi må tenke bredere. En del av det er å ansette flere med sivil utdanning og gi de som har behov nødvendig militærfaglig kompetansepåfyll. Kan vi også bli flinkere til å bruke sivile i stillinger som all hovedsak har sivile kompetansekrav?

Jeg mener veien kan bli for lang dersom alle vi ansetter skal gjennom befalsskole og krigsskole for å få fast jobb og begynne å virke. Hvis man i tillegg må omskolere offiserer for å fylle funksjoner som sivile lett kunne håndtert, ja så er dette lite funksjonelt og unødvendig kostbart.

Den tradisjonelle veien inn i Forsvaret har vært gjennom verneplikten. Fra 1. januar i år er den veien gjort bredere. Inntaket av jenter født i 1997 er starten på en historisk samfunnsreform. Dette vil først og fremst styrke den operative evnen, men jeg er også trygg på at det vil være med å styrke Forsvarets anseelse og betydning i det norske samfunnet.

Vi har i dag et høyteknologisk forsvar med høy endringstakt og dynamikk, som krever et bredt spekter av spesialisert kompetanse. Vårt personell må derfor ha et mangfold av kompetanse.

Derfor er bred rekruttering avgjørende. Vi ønsker å nå så mange som mulig. Allmenn verneplikt gir Forsvaret anledning til å rekruttere de best egnede og mest motiverte.

Forsvaret er en organisasjon med en unik bredde i oppgaver og funksjoner. Det gjør at behovet for vernepliktige selvsagt varierer mellom forsvarsgrenene. Vi må derfor fortsette å se etter modeller som svarer godt på Forsvarets behov.

Også her må vi stille spørsmålet: Hvordan kan vi bruke førstegangstjenesten på en måte som gir økt operativ evne? Har vi den rette balansen mellom hvor vi bruker førstegangstjenestegjørende og hvor vi bruker vervede?

Vi må ikke glemme at førstegangstjenesten har vært – og er – en sentral rekrutteringsbrønn til vervede og til befalsutdanning. Den er også avgjørende for å bemanne dagens styrkestruktur. Dette er altså ikke et enten eller, men et både og. Uansett, Forsvarets behov skal være styrende for praktiseringen av verneplikten og en eventuell justering av førstegangstjenesten, for eksempel gjennom større differensiering av tjenestetiden. Jeg har forventinger til at både Vernepliktutvalget og forsvarssjefen i det fagmilitære råd vil gå nøye inn i disse spørsmålene.
Et forsvar for fremtiden

Kjære alle sammen,

Jeg har delt noen tanker rundt vår tid og utfordringer vi står overfor – her hjemme og ute. Og jeg har snakket om noen dilemmaer vi møter. Et dilemma stiller deg som kjent overfor to muligheter som begge vil gi et uønsket resultat.

Det er ikke tilfeldig. Jeg tror at vi ved denne korsveien må forberede oss på at mange av valgene vi har foran oss kan framstå som dilemmaer. Viktigst av alt er det likevel at vi våger å ta de vanskelige diskusjonene. Og at vi tar gode beslutninger i tide.

Tidspunktet hvor Forsvaret ikke lenger kan finansiere fornyelse ved hjelp av reduksjon, uten at det går utover bredden av strukturelementer, nærmer seg. Dette vil i så fall være en ny epoke i norsk forsvarsplanlegging. Dette er ikke retorikk. Det er en realitet.

Jeg vil stå ved det ansvaret det er å legge om kursen og sikre en bærekraftig finansiering av kursendringen. Derfor vil jeg invitere alle politiske partier til å være med å finne gode og bærekraftige løsninger for Forsvaret. Jeg gjør det i visshet om at alternativet til tøff prioritering og videre endring er forvitring og irrelevans.

Det har seg nemlig slik at det ikke er nok å ønske seg en bedre fremtid. Vi må arbeide for den. Vi må virke i vår tid og ikke overlate til ettertiden å rydde opp for de valg vi ikke evnet å ta. Slik vi i første bind av Forsvarsdepartementets historie kan lese at våre forgjengere er blitt testet, vil vi også bli testet: Høystemte intensjonserklæringer og ønsketenkning, eller realistiske målsettinger vi kan innfri på?

Det er dette som er kjernen i våre anstrengelser framover. For et forsterket og fornyet forsvar – et forsvar for fremtiden!

Takk for meg!