Når Norge i 2026 gjennomfører sitt første helhetlige beredskapsår, er ambisjonen å teste hele totalforsvaret i et realistisk krise- og krigsscenario. Øvelsene vil vise hvordan samfunnet fungerer under alvorlig sikkerhetspolitisk press – men også avdekke svakheter i styring, prioritering og finansiering av sivil beredskap.

– Totalforsvarsåret 2026 viser at erkjennelsen av alvoret nå er bredt forankret. Samtidig kan vi allerede nå slå fast at vi fortsatt har en lang vei å gå når det gjelder helhetlig styring og vilje til å prioritere og finansiere sivil beredskap, sier generalsekretær Knut Helge Hamre i Norges Forsvarsforening.

ØVER HELHETLIG – STYRER SEKTORVIS
Øvelsene i totalforsvarsåret er lagt opp som en sammenhengende serie, med regionale tilpasninger og temaer som helseberedskap, evakuering, krisekommunikasjon og alliert mottak.

– Dette er riktige og nødvendige øvelser. Utfordringen er imidlertid at de gjennomføres innenfor en sivil beredskap som fortsatt er fragmentert i planverk og budsjetter, sier Hamre.

Hamre peker på kontrasten til Forsvaret, som styres etter en langsiktig plan med tydelige prioriteringer og økonomiske rammer.

– I øvelsene skal kommuner, statlige etater, næringsliv og Forsvaret fungere som ett system, samtidig som de i budsjettprosessene fortsatt behandles som separate sektorer uten en overordnet plan eller styring. Det er en utfordring, sier Hamre.

Forsvarsbudsjettet og budsjettet for sivil beredskap henger svakt sammen, sier
generalsekretær Knut Helge Hamre. Her i stortingshøringen om statsbudsjettet.

BUDSJETTENE AVSLØRER MANGLENDE HELHET
I Norges Forsvarsforenings høringsinnspill til Stortinget er budskapet tydelig: Forsvarsbudsjettet og budsjettet for sivil beredskap henger svakt sammen.

– Det finnes mange gode beredskapstiltak i departementenes budsjetter, men ingen har ansvar for å vurdere hvilken beredskapseffekt tiltakene gir samlet sett, sier Hamre.

Han understreker at dette ikke først og fremst handler om enkeltpostene, men om fraværet av helhetlig prioritering.

HVEM HAR ANSVARET I KRIG?
Totalforsvarsåret tar utgangspunkt i krig og alvorlig sikkerhetspolitisk krise. Det er nettopp i slike situasjoner styringsutfordringene blir tydelige, understreker Hamre.

– Krisehåndtering etter ansvars- og nærhetsprinsippet fungerer i mange situasjoner. Men i forberedelsene til en krigssituasjon må det være klart hvem som har ansvar for å planlegge, prioritere og investere i sivil beredskap på nasjonalt nivå, et ansvar som dessverre er fragmentert i dag.

Hamre mener totalforsvarsåret er en fin anledning til å få avdekket og bevisstgjort dette – forutsatt at erfaringene faktisk følges opp.

EN MULIGHET SOM MÅ UTNYTTES
I så måte byr beredskapsåret 2026 på en utmerket mulighet til å komme videre:

– Øvelsene kan bli startpunktet for en finansiert og forpliktende langtidsplan for sivil beredskap. Men da må regjering og Storting være villig til å trekke politiske konklusjoner, og vise lederskap og mot til å prioritere og satse tungt.

Mye godt kan skje gjennom god vilje, men det er ikke til å komme utenom at tunge investeringer må gjøres for å sikre bedre koordinering med næringslivet, bedre fysisk og digital infrastruktur, oppbygging av lagre og etablering av reelle beskyttelsestiltak for befolkning og kritiske områder, bl.a. luftvern, understreker Hamre.

– Det er tøft å prioritere, men det er en politisk plikt å ta viktige beslutninger som kan gå ut over andre politikkområder.

Hvis ikke, advarer han, risikerer vi at øvelsene blir et mål i seg selv.

– Da fortsetter vi å øve på de samme svakhetene. Det er lite effektivt, og det har ikke Norge råd eller tid til, sier generalsekretæren.