Norges Forsvarsforenings (NFF) innspill til høring om Justis- og beredskapsdepartementets
budsjett, Stortinget, 5. november 2025
En tydeligere retning for nasjonal beredskap
Norges Forsvarsforening mener regjeringen på en tydeligere måte må synligjøre hvor ansvaret for den sivile beredskapen er, samt hvordan den skal styrkes. Dagens system er etter vårt syn preget av fragmentering, manglende koordinering og fravær av en samlet plan.
Foreningen etterlyser et tydeligere politisk eierskap, en helhetlig kartlegging av samfunnets sårbarheter og en finansiert, tverrsektoriell plan for styrking av den sivile beredskapen.
Det bør legges mer kraft og tyngde bak arbeidet med en «Langtidsplan for sivil beredskap», som Stortinget har bedt om flere ganger. Prop. 1 S (JD) gir overfladiske og foreløpige svar om LTP, og arbeidet synes ikke å bli tilstrekkelig prioritert.
Fragmentering
Utgangspunktet for dette innspillet er Totalberedskapskommisjonens (TBK) rapport fra 2024 og Totalberedskapsmeldingen (TBM) fra 2025.
Rapportene heter hhv «Nå er det alvor» og «Forberedt på kriser og krig». Titlene forplikter og de skaper forventninger.
En rekke andre rapporter har kommet i kjølvannet av disse, bl.a. Nasjonal sikkerhetsstrategi, Nordområdestrategi, Rammeverk for samhandling mellom SD, FD og NFD, Nasjonal
sikkerhetsplan for digital infrastruktur og Riksrevisjonens rapport «Totalforsvaret i sikkerhetspolitisk krise og krig».
En viss forbedring av beredskapen kan oppnås gjennom rapporter, lovendringer, holdningsendringer og oppfordringer til enkeltpersoner og næringsliv uten store kostnader.
Men de store grepene må Staten ta ansvar for, lede og finansiere.
Når alle departementenes Prop 1 S leses er det ikke lett i finne svar på anbefalte tiltak fra TBK og TBM. Prioritering og vektlegging av nasjonal sivil beredskap er fragmentert og skjer i hvert enkelt fagdepartements budsjettforslag. Mest sannsynlig er det gode tiltak, men de fremstår ikke som resultat av en samlet, tverrprioritert plan og retning.
Overordnede grep
I Norges første Nasjonale Sikkerhetsstrategi er det ene av regjeringens tre strategiske hovedprioriteringer «å gjøre samfunnet mer motstandsdyktig».
For å realisere den nasjonale sikkerhetsstrategien, og «Nå er det alvor» og «Forberedt på kriser og krig», så må regjeringen ta sterkere styring. F.eks. gjennom en tverrdepartemental
komité e.l., med nøkkelpersoner fra viktige etater og næringsliv, og som kan gi samlede og helhetlige råd til regjeringen. Komiteen må kunne gi tydelige anbefalinger og prioriteringer
om hvor innsatsen bør legges for å gi størst effekt for den sivile beredskapen – herunder finansiering.
Det er behov for et mer samordnet forebyggings- og beredskapsarbeid. Det betyr at alle sektorer må gjøres mer forberedt på alvorlige kriser og krig. Det gjelder fra kommunenivået
til Stortinget. Det må derfor tilrettelegges for at planlegging og styrking av sivil beredskap kan skje tverrsektorielt og langsiktig. Dette gjelder i det forebyggende arbeidet, så vel som
ledelse i krise og krig.
Kommunene er svært sentrale for utvikling og styrking av beredskapen. For å få til en nasjonal styrking vil mange kommuner trenge hjelp, støtte og finansiering, for nettopp langsiktige beredskapstiltak kan lett bli nedprioritert til fordel for mer umiddelbare kommunale utfordringer. NFF vil anbefale å etablere statlige ordninger som kan bidra til dette.
Næringslivet må knyttes tettere inn i styrkingen av totalforsvaret, spesielt innen logistikk, produksjon og forsyning. Ikke bare på nasjonalt nivå, men helt ned til den enkelte kommune.
I tillegg må statlige foretak, næringslivet og Forsvaret utvikle planer og system for å samordne, selektere og koordinere nasjonens materiellressurser og kompetanse. Hvor skal
ressursene prioriteres i en nasjonal krise eller krig..?
Det er helt klart en forskjell på å utvikle en langtidsplan (LTP) for Forsvaret og en LTP for sivil beredskap, som må favne alle forvaltningsnivåer, næringslivet og frivillig sektor. Stortinget ba om en LTP for sivil beredskap allerede i 2021 (Innst. 275 S (2020– 2021)), og gjentok sin anmodning i forbindelse med behandlingen av TBM. Det fremstår som at dette ikke har blitt tilstrekkelig prioritert av regjeringen. Og nå går vi inn i Totalforsvarsåret 2026.
Avslutningsvis er det på sin plass å rette oppmerksomheten mot vedtaket på NATO toppmøtet i Haag, hvor alle medlemsland, inkludert Norge, vedtok å nå et mål om å bruke 3,5 prosent på forsvarsformål og 1,5 prosent for å styrke militær og sivil beredskap innen 2035. Det siste kan størrelsesmessig innebære rundt 80-90 mrd. i 2035, så anvendelsen
fortjener grundig planlegging, koordinering og gjennomføring.
Til komiteens innstilling
NFF vil minne om at de fleste rapporter og dokumenter de siste årene signaliserer en stadig mer alvorlig og forverret sikkerhetspolitisk situasjon. Tiden er ikke nødvendigvis på vår side, noe som i større grad bør borge for handling, fremfor ytterligere utredninger av relativt kjente utfordringer. Styrking av nasjonal beredskap bør være et felles ansvar uavhengig av politisk ståsted.
Et synlig og tydelig eierskap fra regjeringen og Stortinget vil påvirke og motivere befolkningen, næringslivet og etater til å ta grep om eget beredskapsarbeid.
NFF anmoder om at komitéen:
– Peker på behovet for at regjeringen inntar en betydelig sterkere og tydeligere rolle for å styre utviklingen av totalforsvaret og etablerer en tverrsektoriell komite e.l. med
tilstrekkelig autoritet for regjeringens arbeid med styrking av den sivile beredskapen.
– Gjentar nødvendigheten av at regjeringen må ta et større ansvar for utvikling av den sivile beredskapen, gjennom å prioritere å utvikle en samlet og finansiert plan for å styrke fysisk, digital og mental beredskap. Og det vil være bedre med en foreløpig og delvis mangelfull LTP om kort tid, enn å vente på en perfekt om lenge.
– Viser til den sentrale rollen som kommunene har i å styrke den nasjonale beredskapen, og ber om at regjeringen vurderer ordninger som kan støtte kommunene i dette arbeidet.
– Svært mye i samfunnet, herunder Forsvaret, er avhengig av at store aktører i næringslivet fungerer under større kriser og krig. Derfor er det svært viktig at det etableres arenaer hvor næringslivet trekkes inn som en aktiv partner på alle nivåer i beredskapsarbeidet.
—